Jeg trodde lenge at problemet var meg.

At jeg manglet disiplin.
At jeg ikke var strukturert nok.
At jeg bare måtte skjerpe meg litt..

Og jeg vet at jeg ikke er alene om å ha vært innom disse tankene.

For på papiret vet vi jo som oftest hva som skal til. Hva vi “burde” spise, at vi burde bevege oss mer, sove mer, roe ned.. Men likevel er det som om det etterhvert ikke fungerer lenger? Noe glipper. Og når det skjer, er det lett å komme til konklusjonen:

Det er noe galt med meg.

Men det er her jeg har innsett at vi må snu hele perspektivet.

For det handler ikke så mye om viljestyrke.
Det handler egentlig mest om kapasitet.

Når kapasiteten din er lav, vil det som kanskje er "enkle ting" føles tunge. Ikke fordi du er svak, men fordi systemet ditt allerede er stappfullt.
Og selv om vi ikke har kapasitet til det i det hele tatt, prøver vi å løse det med mer kontroll, mer struktur, mer press. Som om løsningen ligger i å presse oss selv enda hardere.

Men, ja... jeg har tidligere gjort akkurat det.

Det stoppet opp, så - Jeg trente mer. Spiste mindre. Hadde kontroll. Og gjorde det som så "riktig ut". Men kroppen min gikk i konstant stress. Jeg sov dårligere, hadde mindre energi, og uansett hva jeg gjorde, føltes det aldri nok.

Det var først da jeg begynte å gjøre mindre; ikke mer, at ting faktisk begynte å endre seg.

Færre treningsøkter, men med mer kvalitet. Flere rolige turer. Mer mat, ikke mindre. Søvn som en prioritet, ikke noe jeg skulle “ta igjen senere”.

Det høres sikkert for enkelt ut. Men det var ikke enkelt. Det var akkurat det å forenkle alt, og gjøre mindre som var utfordringen. For jeg måtte tørre å slippe kontrollen.

Og kanskje enda viktigere: å begynne å virkelig lytte.

En av de største innsiktene mine det siste året, som kom snikende ved å stoppe opp og lytte, kjenne etter og søke forståelse, ble utredningen for ADHD.

Å få ADHD-diagnosen, og senere starte med medisinering, var ikke en enkel vei. Det gjorde definitivt ikke slik at livet plutselig ble perfekt. Men det ga meg tilgang til en ro jeg ikke har hatt før.

En evne til å være til stede på en annen måte.

Situasjoner som tidligere tappet meg ; mye lyd, mange inntrykk, avbrytelser... ble plutselig håndterbare. For nå trengte jeg ikke lenger brukte all min energi på å kompensere, konsentrere meg og late som at jeg ikke slet. Jeg ble ikke annerledes, jeg endret meg ikke personlighetsmessig, verdiene mine eller måten jeg levde på; Men jeg taklet livet helt annerledes. Jeg tålte det. 

Og det fikk meg til å stille et spørsmål jeg ikke slipper taket i:

Hvor mange kvinner går rundt og tror de ikke får livet til,  når det egentlig handler om at de prøver å fungere i en situasjon som ikke passer dem?

Vi havner så lett i enten/eller.

Enten gjør vi alt riktig. Eller så gir vi opp.
Enten har vi kontroll. Eller så føles alt kaotisk.

Men livet skjer jo midt imellom der.

Problemet er at mange av strategiene vi bruker, kun fungerer når vi har overskudd. Når vi sover godt, har tid, energi og flyt. Men så fort livet blir mer krevende, som det jo ofte blir med barn, jobb, relasjoner og tidvis lite søvn; så faller alt sammen.

Og da tror vi igjen at det er vi som feiler.

Men det er ikke deg. Det er strategien som er for rigid.

Det som har endret mest for meg, og for mange av de jeg jobber med, er et skifte bort fra det å hele tiden ønske kontroll over til det å tenke støtte.

Ikke “hvordan kan jeg gjøre dette perfekt?”, men “hva vil faktisk gjøre meg godt i dag?”

Noen dager er svaret kanskje en tung økt og lage en ukes-plan med handleliste til. Andre dager er det kanskje å sette seg alene for å rett og slett puste og lande 5 minutter mellom oppgaver.

Og begge deler er like viktige.

For det er ikke de perfekte dagene som skaper endringen vi søker. Det er de dagene som ikke ble som planlagt, hvor du likevel ikke gir opp; men finner den beste løsningen for deg selv.

Det er der man blir leder i eget liv. Den som tar styringen, ikke bare en passasjer.
Og det å lede, handler ikke om å være strengere.

Det handler om å være ærlig.

Ærlig om hva du faktisk trenger, ikke hva du har lyst til eller mener at du trenger.
Ærlig om hva som egentlig tapper deg for energien du savner.
Ærlig om hvor du kanskje lurer deg selv litt.

For vi gjør det; alle sammen.

Vi sier vi ikke har tid, men finner tid til å scrolle.
Vi sier vi er slitne, men ignorerer det kroppen prøver å fortelle oss.
Vi venter på en “ny start”, i stedet for å bare fortsette der vi er.

Det største skiftet jeg har gjort, er å slutte å prøve å prestere, og heller begynne å bygge en bedre relasjon til meg selv. 

Det betyr at jeg lytter mer, presser mindre, og justerer underveis i stedet for å gi opp når det ikke blir perfekt. Jeg aksepterer at hver eneste fase i livet, er en helt ny situasjon. En ny mulighet til å øve på å akseptere at alt ikke er perfekt.
At jeg stadig er i endring.
At jeg må tilpasse meg, mine mål og mine intensjoner.

Og kanskje er det akkurat det som mangler i så mange av livene våre. En annen måte å møte oss selv på. En mindre kravstor måte..

Jeg er i alle fall glad for at jeg rakk å lære dette før perimenopausen kom, og hormonella kom på besøk for å snu opp ned på alt.
Jeg tok henne i mot med nysgjerrighet, villig til å lære hvordan denne versjonen av meg kunne få det best. 

I stedet for å kjempe imot det, samarbeidet jeg med behovene - Og det fungerer!

Så... Hvis du kjenner deg igjen i det ene eller det andre i denne posten, så vit:

Du er ikke problemet.

Du har bare prøvd å få til noe krevende med en strategi som ikke er laget for livet du faktisk lever.

Og det kan du endre.

Ikke med mer press, men med mer forståelse.
Ikke med strengere krav, men med bedre støtte.

Og kanskje starter det så enkelt som dette:

Å spørre deg selv, helt ærlig,
ikke hva du burde gjøre,

men hva du faktisk VIL.